65,080 konfirmert døde
23,150 savnet
360,058 skadet
De fleste savnede er med stor sansynlighet døde.
Menneskelige tap blant de kristne.
Xian: 3 døde, og 14 skadet og 48 som er savnet.
Vi vet enda ikke hvordan det har gått med de kristne i Beichuan område. Området har
100 møtesteder.
1.
2.
3.
5. An
6.
8.
10.
11.
12.
13.
14.
I Kina har vi flere partnere som er med hjelpearbeidet både Amity og nå også Sichuan Kristne råd.
For å avhjelpe den desperate situasjonen har Det Norske Misjonsselskap (NMS) startet en innsamling for jordskjevlofre i Kina.
Gaver kan betales inn på kontonummer 8220 02 85030 og merkes 641 485 Kina
Po Chu forteller først: Vi er midt i forberedelsene til å feire at nok et kull har gjort seg ferdig med sine studier på LTS i Hong Kong. Dette er en gledelig begivenhet, men katastrofene i Burma og Sichuan kaster lange skygger over denne gleden. Vi har studenter som kommer fra begge steder.
Det gikk en lang og vond uke etter at syklonen hadde rammet Burma før den siste av våre studenter derfra hadde klart å gjenopprette kontakten med familien sin og fått vite at de var i trygghet. En annen student derfra – som tilhører ”Karen” stammen kommer også fra Irrawaddy deltaet sørvest for Rangoon. Hun fortalte meg at de fleste av kirken i området var jevnet med jorden og at 61 pastorer i Baptist samfunnet hun er en del av, hadde mistet livet. Hun kjente hver enkelt personlig. Antallet døde pastorer i de andre kirkesamfunnene er enda ikke kjent. Hun reiser tilbake til Burma om få dager for å få en oversikt over situasjonen. Seminaret har samlet inn penger billetten og til ekstra midler slik at hun kan bringe hjelp til noen. Dere kan være med å be om at Gud gir fred i hjertene til våre kristne søsken i Burma og at de ikke gir opp i denne svært vanskelig tiden.
Vil du hjelpe?
Nøyaktig kl 14:28 den 12 mai 2008 Bejing tid (Kl 20:28 Norsk tid samme dag) ble Sichuan provins rammet av et kraftig jordskjelv på 7,9 på Richter skalaen.
Sichuan er Kinas mest folkerike provins med ca 83 millioner innbyggere.
På bildet ser du et kart over Kina. Senteret for jordskjelvet i Sichmerket av med gult.
I dag 19/5, en uke etterpå er tallet døde opp i over 32.000 og over 220.000 skadende. Mange mindre byer har nesten opphørt å eksistere.
Minst 7,700 mennesker døde i den lille byen Yingxiu og 2300 overlevende.
Det er vanskelig å fatte hva noe slikt betyr for et lite bysamfunn.
Siden jordskjelvet skjedde tidlig på ettermiddagen er mange barn drept da skolene de var i rast sammen over de.
Mange kristne menigheter har også mistet mange av sine kirkelokaler og medlemmer.
Bildet under viser et par som giftet seg i denne Sichuan kirken tidlig i mai i år. Etter jordskjelvet et nesten det eneste som står igjen av denne kirken en stor grushaug. (Neste bilde)
Dere kan være med å støtte redningsarbeidet i både Burma og Kina.
Via NMS sine misjonærer i Thailand er kontakt i ferd med å opprettes med kirker og menigheter i Myanmar.
I Kina har vi flere partnere som kan være med i hjelpearbeidet.
For å avhjelpe den desperate situasjonen har Det Norske Misjonsselskap (NMS) startet en innsamling for syklonofre i Burma og jordskjevlofre i Kina. Gaver kan betales inn på kontonummer 8220 02 85030 og merkes 641 485 (Kina) eller 643 484 (Burma).
Med vennlig hilsen
Po Chu og Ole Jacob Grønvold
Amazing
To
E-post: pochu@kinainfo.no og ole-jacob@kinainfo.no
Hjemmesider: http://www.kinainfo.no Blogg: http://kinainfo.blogspot.no
Hjemmeside NMS: http://www.nms.no
Handikappede i Kina er en utsatt gruppe. De fleste kan stort sett bare håpe på at familien har muligheter til å hjelpe de – det er lite ha hente fra samfunnet. Barn i fattige familier blir dermed blant de aller mest utsatte. I en del år har Det Norske Misjonsselskap (NMS) vært med på å støtte et senter for rehabilitering av døve barn i Changsha Hunan provins. Xinde senteret hadde i fjor (07) 102 døve barn i tolv klasser og 32 ansatte lærere og omsorgspersoner. Målet for rehabiliteringen av barna er å gjøre det mulig for de å starte i vanlige klasser i skolesystemet.
De fleste familiene må betale for treningen barna mottar på senteret. Men noen har rett og slett ikke penger. Støtten dette senteret mottar fra NMS kommer både alle barna til gode, men også de som er så heldige å få noen av få friplasser.
En slik liten gutt er Kang Zhang og vår prosjektmedarbeider i Amity Xie Ying Sandra skriver om ham: (Bilde er fra Xinde Yangchou døvesenter) 
På Xinde senter forsøker han å lære av de voksne lærerne og de andre barna.
Den gamle bestefaren hans har ingen penger og kan ikke betale for oppholdet hans.
Men Jie Wang får alikevel være på senteret for døve i Changsha Hunan.
Jeg kan bare håpe og be at det er lenge til at han må forstå betydningen av penger og mangel på penger. La oss være med på å gjøre noe slik at barn som Jie også skal få en sjanse til å få glede av livet. Kjærlighet, felleskap og kommunikasjon med andre mennesker.
Du kan være med på å gjøre dette. Ring til NMS og be om få støtte prosjektet for døve i Changsha Kina. Telefonen er 5151-6100 eller post@nms.no
Jeg reiste i:
I første periode i Hong Kong (1983-1987) reiste jeg ut av Hong Kong en gang og det var en privat tur. Tok toget til nabobyen Guangzhou – ca
Er all denne reisingen sunt og ikke minst nødvendig?
På det første har jeg lyst til svare nei - og et par av turene var jo faktisk private.
På det andre spørsmålet må jeg svare ja.
Jeg vil også si at NMS faktisk reiser mindre enn før. Fordi NMS igjen har plassert Kinas representant i Kina, samt kuttet ut landkoordinator leddet har det blitt mindre NMS reising. Vi hadde før en landkoordinator for Asia og flere for de andre områdene NMS arbeider Landkoordinatorene har blitt erstattet av at ansvaret har blitt lagt på land representanten.
Den tidligere representanten for Kina het Inger
Det verste med reising er å komme tilbake til kontoret. Mye har havnet på bordet i form av post og på PCen i form av epost - de siste i store menger
Reisinga gjør også at jeg mister en del kontakt med folk i menigheten min.
Blir trøtt av å jobbe fra morgen til kveld de første dagene med å ta igjen saker og greier som har blitt akutte.
Feriene er i grunn verst pga lengden. Folk i Hong Kong har vansker med å forstå hvordan arbeidsgiver i det hele tatt kan gi oss så mye ferie. (Vi har våre tradisjonelle 5 norske ferieuker)
Jeg var tre uker i Australia og tre uker i Norge samt litt her og der.
(Halvparten av tiden i Norge var arbeid)
Den største feilen og det viktigste nyttårsløfte jeg gav meg selv i desember 2007 var å planlegge 2008 reisene bedre.
Jeg skal i hvert fall ikke være borte slik som jeg var i 2007 – to perioder av tre uker. Jeg vil forsøke å være borte fra jobben i bare en lenge periode samt følge Hong Kong ferie rytmen.
Reisingen er nødvendig for å holde kontakten med ledere i Norge og med prosjektene i Kina. Reising er en del av kvalitetssikringen som NMS foretar på vegne av giverne i Norge.
Vi har veldig gode samarbeidspartnere i Kina og kan stole på de – samtidig kan ingen stoles på 100 prosent i denne verden. Interessen vi viser er i tillegg med på å få folk til å arbeide bedre og levere bedre kvalitet. At vi viser interesse er like mye en oppmuntring som en kontroll.
Noen gange har jeg også vært med på å påvise at arbeid ikke har hatt god nok kvalitet. Jeg er faktisk litt stolt av bildet under. Hånda er ikke min - og det ble mye peking på sprekken etterpå. 
Her ser dere en vannledning som ikke er lagt godt nok. Det var jeg som så sprekken først! I hvert fall den som påpekte den til prosjektleder.
Det hele er merkelig. Da jeg var ung ville jeg gjerne reise mer. Nå reiser jeg altså mye og vil gjerne reise mindre. Livet er fult av paradokser.
KLIMAKVOTER
Det begynner også å gå opp for folk i Norge at all reisinga er med på ødelegge miljøet. Derfor er det bra at vi i NMS faktisk reiser mindre - selv om jeg altså reiser mer i den nye jobben min.
For å gjøre noe med dette har NMS begynt med noe som heter Klimakvoter. Her kjøper vi - og du kan kjøpe også - bedre samvittighet for reisinga vår. Det er nesten som den tidligere katolske skikken med avlat.
Vi i NMS betaler til et klimaprosjekt hver gang vi reiser - gjelder også mine reiser. Klikk på bildet under for å lese mer.
Mye plass på bloggen har blitt brukt til å beskrive diverse fjellvandringer her i Hong Kong. Disse har vært trening for den store "styrkeprøve", deltagelse i Trailwalker 2007.
Trailwalker 2007 gikk av stabelen fredag 9. november. I løpet av max 48 timer - skulle 100 km fra øst til vest i Hong Kong, tilbakelegges til fots. "Trailen" går over en rekke fjelltopper med høyder på fra 300 til 1000 meter. Flere av oppstigningene er på over 300 meter.
Vi klarte dette i løpet av 34 timer og 47 minutter - hvorav 1 time gikk med til soving - og 3-4 timer til spising og hvile. Da vi kom i mål var vi veldig stolte!
Jeg er sikker på at jeg ville ha gitt opp om jeg ikke hadde vært en del av et team. Må også innrømme at jeg flere ganger i løpet av de nesten 35 timene, næret et lite håp om at en av oss ville falle og brekke et ben eller forstue en fot slik at vi alle kunne bryte løpet med god samvittighet og noen kunne frakte oss vekk i en ambulanse eller et helikopter. Det skjeddde ikke heldigvis.
Her er bildet av oss etter tilbakelagte 80 km.
Fra v. Hon Keung, Ole- Jacob, Billy og Clara
Løpet hadde heller ikke vært mulig uten et fantastisk support team - som på skift møtte fram, leverte nye sokker og klær, lagde mat og masserte slitene ben. Noen gikk også sammen med oss de siste 20 km fram til målpassering!
Her er bildet av oss med deler av support teamet. (Ikke alle kunne møte fram ved målpasssering)
Hva føler en (utover det at kroppen verker) når en har gått 100 km i et strekk? Jeg må si at jeg er mest forbauset over å ha klart det! Det er liv i den 55 år gamle kroppen enda.
Takk til Gud også - jeg var faktisk den eneste som ikke pådro meg noen særlig skader i løpet av turen. HK og Clara hadde mange gnagsår under føttene, Billy et forstuet kne men jeg kun et lite gnagsår på helen - som ble kurert med et plaster og da var det helt ok.
Møtte heller ikke noen vegg slik jeg gjorde det midtveis i den siste treningsøkten på 50km. Denne gangen tok jeg i bruk Jesus bønnen som mange pilegrimer kan og som stammer fra den russisk ortodokse kirke. På innpust ber man "Herre Jesus Kristus" og på utpust ber man "Miskunne deg over meg" Forsøk det og du vil oppdage at det gir deg en dyp innpust og utpust og da får man vekk den gamle luften fra lungene og mer oksygen inn. Da høres det logisk ut at en ikke blir så sliten i beina gjør det ikke? Det rare var at når jeg førsøkte å bare pust dypt ut og inn fikk jeg ikke samme effekten! Jeg opplevde det hele som et lite mirakel.
Et bildet til mot slutten av Trailwalker.
"Det er mye enklere å gå inn i mørket når en kan gjøre det sammen med noen"
Viste du at Hong Kong har et stort nett av stier i fjellene som ofte kun ligge en 10-15 minutters biltur unna mange tett bebygde områder av byen?En vanlig måte å begå selvmord på er å hoppe. For et par uker siden hoppet en ung kvinne i døden fra ca 20 etasje. Hun ble ca 25 år gammel. Hun hoppet fordi hun hadde kjærlighetssorg. Jeg gikk i begravelsen hennes fordi hun var en slektning av en venn av meg.
Jeg var glad jeg ikke kjente henne. Dermed slapp jeg å bære på et minne om hvordan hun hadde vært da hun levde. Det var ille nok som det var. Selvmord gjør vondt – og gir en nesten fysisk smerte et eller annet sted inne i en.
Litt om begravelser.
Hong Kong begravelser foregår sjelden i kirker eller templer. Man leier en sal der størrelsen kommer ann på hvor mang en tror vil delta. Salene ligger som regel et ”begravelse senter” som har alle fasiliteter som begravelsesbyråer med utvalg av kister, blomsterbutikker, fryselager osv. Omgivelsene er gjerne nedslitt og bråkete. Hver etasje har flere saler og nabo salene har gjerne begravelser foregående parallelt med den en selv deltar i. Det er såpass lite lydisolasjon mellom salene at en hører godt det som foregår i naborommet. Verst av alt er det om ”nabo begravelsene” er buddhistiske. Det er det en god sjanse for at den er - flertallet av Hong Kongs befolkning regner seg som Buddhister.
Har du noen gang hørt eller deltatt i en Buddhistisk / Taoistisk begravelse glemmer du den ikke. Musikken er høy og skingrende. Nesten skingrende nok til å vekke opp døde. Den siste setningen var ikke ment som en dårlig spøk. Buddhistisk begravelses musikk er ment å lede den dødes ånd på reisen inn i dødsriket – og da må man sikre seg at den døde hører – bokstavelig talt tror man.
Innerst i salene står et alter. Over alteret henger et bilde av døde. Bak veggen bildet henger på, ligger rommet der kisten og den døde oppbevares det siste døgnet før selve begravelsesdagen.
Som regel er veggene i rommet vi sitter fylt av blomsteroppsatser og kranser. Nære slektninger sitter på tvers slik at de kan se både bildet av den døde og alle de andre deltagerne. De andre sitter i ”bussformasjon slik at de kan ser rett mot bildet av avdøde og slektningene, men ikke så mye hverandre.
For meg var min opplevelse av begravelsen etter selvmordet verre en opplevelsen av selve handlingen. Begravelse hadde ingen liturgi – bare stillhet, men den ble brutt av salmesangen i naborommet der en kristen liturgi ble gjennomført. Tomheten i vår stillhet var til å ta og føle på, så salmesangen fra det andre rommet gjorde godt samtidig som kontrasten til det som skjedde i vår sal ble veldig sterk.
De seks søsknene til jenta så selvsagt veldig triste ut. Den døde hadde ingen religion og derfor hadde slektningen valgt å kutte ut alle ritualer. Vi bare satt i rommet med ansiktene vendt mot bildet av den døde. Moren kom så vidt innom mens vi satt der i stillheten, men orket nok ikke å være der og gikk etter 10 minutter.
På alteret lå hamburgere, chips fra McDonald, cola bokser og mye annet den døde hadde likt å spise og vært glad i. I den vanlig Hong Kong borgers verdensbilde er den døde ikke borte, bare gått over i en annen tilværelse.
Bildet av den jenta som hang over alteret så alvorlig ut, men minnet lite om den døde i kista. Når en har falt 20 etasjer må sminkelaget være ganske tykt for å få den døde til å se levende ut. Mye var gjort for at døden ikke skulle oppleves som død.
Etter ca 45 minutter ble den døde brakt ut fra bakrommet og kisten plassert mitt i lokalet foran alteret og bildet. I Hong Kong foregår de fleste begravelser med åpen kiste. Lokket blir lagt på som en del av ritualet – nok et steg i avskjedsprosessen. Når den døde blir brakt ut i selve salen – blir alle ble bedt om å reise seg reise seg og bukke i respekt mot den døde. Deretter defilerer man rundt kisten som nok et farvel før lokket blir lagt på.
Tomheten, mangel på mening i det som hadde skjedd, mangel på håp uttrykt i ingen liturgi og stemning, var til å ta og føle på. Verdien i min egen tro, mitt eget håp ble veldig sterk - styrket av salmesangen i naborommet. Vi kristne hår virkelig et håp som går ut over døden.
En uke etter den begravelsen av den unge jenta var jeg igjen i begravelse. En far på ca 75 hadde gått bort. Han var kristen og menigheten møtte opp med kor og alle medarbeiderne. Lokalet ble fult av mange andre som kom for å støtte og for å ta avskjed. Min venn var datter av avdøde og både hun og enken satt sammen og gråt. Men samtidig var talene, sangene og alle som var til stede et sterkt vitnesbyrd om håp. Fellesskapet mellom folkene, ikke bare den biologiske familien var sterkt. Venner forteller at før de ble kristne var begravelser noe de var svært redde for. De var bråkte og i tillegg uhyggelige – nå etter at de har blitt kristne kan de noen ganger være til glede midt i sorgen.
100 års jubileum 3/10 2007
Middelskolen i Yiyang/Taohualun
Det er 100 år siden Middel Skole i Yiyang/Taofaleun ble grunnlagt og dette ønsker skolen å feire. Feiringen finner sted den 3. oktober og består av et arrangement om morgen samt mulighet til å se en fin utstillingen om skolens historie om kvelden.
Ønsker du flere opplysninger om jubileet ta med kontakt med u.t. Legg inn en kommentar i denne meldingen.
Bildet under: Den gamle restaurerte skolebyggningen i Yiyang/Taohualun.
