Farende fant - hjelp Det Norske Misjonsselskap med å kjøpe "KLIMAKVOTER"

2007 var et reiseår.
Jeg reiste - fasten your seatbelts please - 9 ganger ut av HK.

Jeg reiste i:

1. Ffebruar til Thailand Bangkok på misjonærmøte for Det Norske Misjonsselskap (NMS).
   
2. Mai til Taiwan på den såkalte ”Missionary support fund” konferansen.
3. Mai til Nanjing i Jiangsu i Kina for å delta på Amity sin rundebordskonferanse.
4. Juni til Hainan – Kinas Hawaii på privat badeferie m. kona.
5. Juni til Hunan Changsha for å diskture nye samarbeide med Hunans kristne råd.
6. Oktober var jeg i Norge for å delta på ledersamling og rådsmøte til NMS. Her var alle representantene samlet og på rådsmøtet var vi også sammen med kirkeledere fra alle søster og datterkirkene vi arbeider i og har arbeidet i. Kjempespennende.
7. November med kirkeledere fra Sørøst-Asia for å introdusere de til Hunans kristne råd.
8. November til Hunan for å inspisere vårt landsby- utviklingsprosjekt i Jianghua Hunan.
9. November til Australia på privat ferie med John for å delta på datter Kristins ”graduation-dinner”. På norsk noe slikt som ”ferdig med studiene middag” En stor ”greie” i Perth Western Australias storstue. Kristin har nå avsluttet sine veterinær studier og jobber nå å en klinikk for dyr hjemme i Hong Kong.

I første periode i Hong Kong (1983-1987) reiste jeg ut av Hong Kong en gang og det var en privat tur. Tok toget til nabobyen Guangzhou – ca 130 km nord for Hong Kong – byen ble tidligere kalt Kanton i vesten. I en av nabobyene til Guangzhou – Samshui – tre vann, der jeg besøkte svigerfars bror. Tiden har altså forandret seg. Nå reiser vel lesere av denne bloggen mye mer enn det vi gjorde i 1985, men alikevel.....?

Er all denne reisingen sunt og ikke minst nødvendig?

På det første har jeg lyst til svare nei - og et par av turene var jo faktisk private.

På det andre spørsmålet må jeg svare ja.

Jeg vil også si at NMS faktisk reiser mindre enn før. Fordi NMS igjen har plassert Kinas representant i Kina, samt kuttet ut landkoordinator leddet har det blitt mindre NMS reising. Vi hadde før en landkoordinator for Asia og flere for de andre områdene NMS arbeider Landkoordinatorene har blitt erstattet av at ansvaret har blitt lagt på land representanten.

Den tidligere representanten for Kina het Inger Kari Søyland og bodde i Stavanger. Hun var i tillegg landkoordinator for hele Asia. Prosjekt og samarbeids samtaler medført dermed interkontinentale reiser. For meg er tross alt en tur til Hunan bare litt lenger enn fra Oslo til København. Taiwan er enda nærmere.

Det verste med reising er å komme tilbake til kontoret. Mye har havnet på bordet i form av post og på PCen i form av epost - de siste i store menger

Reisinga gjør også at jeg mister en del kontakt med folk i menigheten min.

Blir trøtt av å jobbe fra morgen til kveld de første dagene med å ta igjen saker og greier som har blitt akutte.

Feriene er i grunn verst pga lengden. Folk i Hong Kong har vansker med å forstå hvordan arbeidsgiver i det hele tatt kan gi oss så mye ferie. (Vi har våre tradisjonelle 5 norske ferieuker)

Jeg var tre uker i Australia og tre uker i Norge samt litt her og der.

(Halvparten av tiden i Norge var arbeid)

Den største feilen og det viktigste nyttårsløfte jeg gav meg selv i desember 2007 var å planlegge 2008 reisene bedre.

Jeg skal i hvert fall ikke være borte slik som jeg var i 2007 – to perioder av tre uker. Jeg vil forsøke å være borte fra jobben i bare en lenge periode samt følge Hong Kong ferie rytmen.

Reisingen er nødvendig for å holde kontakten med ledere i Norge og med prosjektene i Kina. Reising er en del av kvalitetssikringen som NMS foretar på vegne av giverne i Norge.

Vi har veldig gode samarbeidspartnere i Kina og kan stole på de – samtidig kan ingen stoles på 100 prosent i denne verden. Interessen vi viser er i tillegg med på å få folk til å arbeide bedre og levere bedre kvalitet. At vi viser interesse er like mye en oppmuntring som en kontroll.

Noen gange har jeg også vært med på å påvise at arbeid ikke har hatt god nok kvalitet. Jeg er faktisk litt stolt av bildet under. Hånda er ikke min - og det ble mye peking på sprekken etterpå.

Her ser dere en vannledning som ikke er lagt godt nok. Det var jeg som så sprekken først! I hvert fall den som påpekte den til prosjektleder.

Kina er et land der hvor mye en får gjort ofte er avhengig av at folk stoler på deg. Da må man bruke en del tid sammen bli kjent og snakke sammen. Det er kanskje den aller viktigste grunnen til at jeg må reise en god del i Kina.

Det hele er merkelig. Da jeg var ung ville jeg gjerne reise mer. Nå reiser jeg altså mye og vil gjerne reise mindre. Livet er fult av paradokser.

KLIMAKVOTER

Det begynner også å gå opp for folk i Norge at all reisinga er med på ødelegge miljøet. Derfor er det bra at vi i NMS faktisk reiser mindre - selv om jeg altså reiser mer i den nye jobben min.

For å gjøre noe med dette har NMS begynt med noe som heter Klimakvoter. Her kjøper vi - og du kan kjøpe også - bedre samvittighet for reisinga vår. Det er nesten som den tidligere katolske skikken med avlat.

Vi i NMS betaler til et klimaprosjekt hver gang vi reiser - gjelder også mine reiser. Klikk på bildet under for å lese mer.

Fjelltur med Fastlandsstudenter "Andenakke snacks"

Fjelltur med fastlansstudenter.

I menigheten vår har vi et arbeidet rettet mot studenter ved nabo universitetet – det ligger et langt steinkast – ca 200 meter fra menigheten vår.
Mange av disse studentene kommer fra fastlandet – det er faktisk flere tusen av de som studerer ved dette universitetet - City U som vi kaller det. (U står selvsagt for universitet.

Vi ønsker ikke å presse evangeliet på noen – og arrangerer derfor Engelsk og Kantonesisk undervisning for de uten å snakke om kristendom i kurset. Både engelsk og kantoesisk er nyttig for de. Mye av literaturen studenter ved HKs universitet er på engelsk og for å få større glede av oppholdet i HK hjelper det mye å kunne kommunisere med lokalbefolkningen. Dette gjør vi for å ute service.

Vi vil selvsagt være med på å gjøre mennesker liv rikere her på jorden – gjerne via språkundervisning, men ønsker som kirke og kristne selvsagt også å dele det som er enda viktigere med de.

Vi har kjørt engelsk kurset to ganger nå. Første gangen var det ca gjevnelig en 15-30 deltagere hver gang. Mot slutten av begge kurs har vi bedt studentene fylle ut et evaluering skjema og samtidig også bedt de krysse av anonymt om de også ønsker å delta på et bibelstudium/samtalegruppe på engelsk. Første gange var det 7 som krysset av for dette. Etter det andre engelsk kurset som hadde ca 10 faste deltagere var det 8 som krysset av at de var interesserte i bibelstudium/samtale om kristen tro. Vi takker Gud for denne interessen som vi tror og vet at mange har vært med på å be fram.

Har du lest denne bloggen før har du uten tvil begynt å legge merke til at jeg er i ferd med å utvikle meg til en noe fanatisk fjellvandrer. Det er naturlig for meg å bruke HKs natur i arbeidet mitt også. Derfor tok jeg initiativ til at menigheten startet en fjellvandringsgruppe. Den har nå vært på sin tredje vandring.

Sist lørdag var vi femten deltagere – ca 7 kantonesere – dvs Hong Kong folk og 8 studenter fra fastlandet som deltok. En av kinesernes sterkere sider er å tenke på mat og snacks og det som er godt å ta med seg på tur. Hva som er godt å ta med seg på tur er svært kulturavhenig sak. Jeg hadde kjøpt sjokolade og sukkertøy. Men en av jentene hadde med seg en vakuum pakket pose med ande-nakker.

Ja du leste riktig. Ande-nakker. De var i tillegg skikkelig krydret med svært sterk chilli. Jeg fikk meg en ande-nakke syntes det var kjempegodt! Sist gang jeg var i Kina spiste jeg faktisk også and. Ande tunge. Første gange jeg skulle forsøke å spise andetunger trodde jeg at det ville være små avlange spisse saker med mye krydder og andetunger er nok spisse og avlange og ganske små – men for at andetunger skal bli noe å bite i, tar man like godt hele spiserøret og noen muskler rundt spiserøret med på kjøpet. Ande tungene var også riktig gode.

Disse linjene har blitt skrevet i ca 10.000 meters høyde over Sør –Kina. Er på vei til Guiyang i Guizhou provinsen. Der skal jeg delta på den såkalte vinterkonferansen til Amity for engelsk lærere. som er vår viktigste medarbeider for NMS sin deltagelse i bistandsarbeide i Kina. Jeg føler jeg er blitt en ”farende fant” faktisk litt for mye av det gode. Men sånn er det altså. Mer om det seinere.

Stille tider på Kinainfo

Sånn ser det ut på Lucky beach v. Esperance Wester Australia WA en dag desember 2007.
Esperance befl. 10.000 - ligger ca 400 km fra nærmeste bynabo i WA, Albany som igjen ligger ca 400 km fra Perth WAs hovedstad. Mellom Albany og Esperance er det to tettsteder med ca 500 mennesker -ellers bare steppeland, ørken kenguruer og emuer.




Hvis du har vært en en noe regelmessig leser av denne bloggen har du sikkert registert at det har vært stille tider på den. Ingen nye innlegg siden begynnelsen av november 2007 og i dag er det faktisk 1. januar 2008! Godt nytt år!

Det har vært stille tider på bloggen, men ikke stille for meg - og det er vel her grunnen ligger for at innlegg som har vært i mitt hode ikke har blitt skrevet. Etter den utrolige opplevelsen å ha virkelig klart å gå 100 km i løpet av 35 timer - jeg er fremdeles forbauset over å ha klart det, har oppgavene bare stått i kø.

Dagen etter faktisk samme dagen som jeg kom hjem måtte jeg stille opp og preke to ganger i Amazing Grace L. Church - en gang på formiddagen og en gang på ettermiddagen. Hadde egentlig planlagt feriere søndag og mandag etter å ha gjennomført de 100km - dette ble også innvilget. Etter hvert innså jeg alikevel at skulle jeg gjennomføre det jeg hadde lovet til min kollega for resten av året, og ikke dumpe jobben min på han, var jeg nødt til å preke den 11. november.
Det gikk etter sigende bra! Jeg klarte å stå oppreist og folk så ut som om de fulgte med.
Kanskje var det meg og min tilstand de fulgte mest med... hvem vet. De sa ikke noe om det i alle fall og jeg har i hvert fall fått et rykte som presten som er superman i fjellet.

Deretter var jeg i embetets medfør i Hunan i slutten av november i fire dager.
Vel hjemme kjempet jeg en hard kamp for å få arbeidsoppgaver utført i løpet av fire dager før min ferie begynte. Den ble tatt sammen med John i Australia der vi besøkte Kristin.
Hun ble offisielt ferdig med 5 år studier den 30/11 og pappa stilte opp på "Graduation Dinner" for å høre fine taler samt være med å glede meg over at dette kapitelet var vel overstått.

Nå er Kristin tilbake i Hong Kong og bor hjemme hos mamma og pappa igjen - det ser også ut som om hun blir! Allerede før hun reiste fra Australia var jobben i HK sikret -på et dyrehospital i Happy Valley på Hong Kong øya.

For meg hadde den nesten tre ukers lange ferien i Australia forårsaket at både den elektroniske og den mer konkrete postkassa var full av nye ting og masse greier. (Les papirer og oppgaver) Det hjalp heller ikke at jeg kom tilbake den 15 de. fra Australia og prekte den 16 desember.
(Av samme grunn som 11/11) Dette gikk også etter sigende greit. Deretter fulgte julekjøret som jeg nå som menighetsprest er en del av. Selv en halv stilling stilling som prest gir mye å gjøre i desember. (Lurer litt på hvordan kolleagene i Norge overlever)

I tillegg har jeg jeg gått et lynkurs hos kollegaen i kinesiske ekteskapliturgi. Førstkommende lørdag 6/1 2008 er jeg liturgisk ansvarlig for et bryllyp i kirken vår! Vet ikke hvem som er mest nervøs, det unge paret eller meg. (Min kollega mente det gav ekstra status for ekteparet at en utlending vier de!) Håper det øker tabbekvoten min noe.

Søndag 25. des hadde jeg juledagsprekenen. Dette er en viktig dag i Hong Kong - vel viktig for kristne i hele verden, men for oss er det en av årets to dåpsdager. 7 ble døpt - 2 voksne, tre småskolebarn, 2 babyer og en som flyttet medlemskapet til Amazing Grace L. Church.
Prekenen ble holdt på kinesisk!

Jeg prekte så på engelsk i vår Engelske avdeling den 30. des. og er nå i ferd med å forbrede preken for søndag den 6. januar i vår kinesiske avdeling. Med andre ord har det vært hektiske uker etter at ferien ble unnagjort. Jeg er fast bestemt på at å ikke dele opp ferien i tre bolker i 2008 som jeg gjorde i 2007. I år skal ferien taes i et. Håper det blir mindre backlog av det .
Det viktigste nyttårsforsettet for 2008 er å planlegge ferier og NMS reisene mine bedre - slik at det blir letter å kombinere med jobben som menighetsprest!
Jeg takker Gud fremdeles like varmt for begge oppgavene og også alle de i Norge som er med på holde oss her.

100 km på 34 timer og 47 minutter

Mye plass på bloggen har blitt brukt til å beskrive diverse fjellvandringer her i Hong Kong. Disse har vært trening for den store "styrkeprøve", deltagelse i Trailwalker 2007.

Trailwalker 2007 gikk av stabelen fredag 9. november. I løpet av max 48 timer - skulle 100 km fra øst til vest i Hong Kong, tilbakelegges til fots. "Trailen" går over en rekke fjelltopper med høyder på fra 300 til 1000 meter. Flere av oppstigningene er på over 300 meter.

Vi klarte dette i løpet av 34 timer og 47 minutter - hvorav 1 time gikk med til soving - og 3-4 timer til spising og hvile. Da vi kom i mål var vi veldig stolte!

Jeg er sikker på at jeg ville ha gitt opp om jeg ikke hadde vært en del av et team. Må også innrømme at jeg flere ganger i løpet av de nesten 35 timene, næret et lite håp om at en av oss ville falle og brekke et ben eller forstue en fot slik at vi alle kunne bryte løpet med god samvittighet og noen kunne frakte oss vekk i en ambulanse eller et helikopter. Det skjeddde ikke heldigvis.

Her er bildet av oss etter tilbakelagte 80 km.

Fra v. Hon Keung, Ole- Jacob, Billy og Clara

Løpet hadde heller ikke vært mulig uten et fantastisk support team - som på skift møtte fram, leverte nye sokker og klær, lagde mat og masserte slitene ben. Noen gikk også sammen med oss de siste 20 km fram til målpassering!

Her er bildet av oss med deler av support teamet. (Ikke alle kunne møte fram ved målpasssering)

Hva føler en (utover det at kroppen verker) når en har gått 100 km i et strekk? Jeg må si at jeg er mest forbauset over å ha klart det! Det er liv i den 55 år gamle kroppen enda.

Takk til Gud også - jeg var faktisk den eneste som ikke pådro meg noen særlig skader i løpet av turen. HK og Clara hadde mange gnagsår under føttene, Billy et forstuet kne men jeg kun et lite gnagsår på helen - som ble kurert med et plaster og da var det helt ok.

Møtte heller ikke noen vegg slik jeg gjorde det midtveis i den siste treningsøkten på 50km. Denne gangen tok jeg i bruk Jesus bønnen som mange pilegrimer kan og som stammer fra den russisk ortodokse kirke. På innpust ber man "Herre Jesus Kristus" og på utpust ber man "Miskunne deg over meg" Forsøk det og du vil oppdage at det gir deg en dyp innpust og utpust og da får man vekk den gamle luften fra lungene og mer oksygen inn. Da høres det logisk ut at en ikke blir så sliten i beina gjør det ikke? Det rare var at når jeg førsøkte å bare pust dypt ut og inn fikk jeg ikke samme effekten! Jeg opplevde det hele som et lite mirakel.

Et bildet til mot slutten av Trailwalker.

"Det er mye enklere å gå inn i mørket når en kan gjøre det sammen med noen"

Åtte dager med "Back-to-Back" møter fra 09.00 til 21:00 samt laaaang tur.

Dialogen på kirkelederkonferansen var spennende. Kineserne som deltok fra Fastlandskina, Hong Kong og Taiwan fikk god anledning til samtaler og bli kjent med hverandre. Mye spennde arbeid kan komme ut av dette i framtiden.
Dog å sitte i møter hele dagen fra morgen til kveld i åtte dager var litt for mye.

Da jeg kom hjem til Hong Kong på onsdag var det kun fire dager til lørdag. Det var dagen for generalprøven for "Trailwalker" som går av stabelen 9-10/11. Vi gikk 50 km og brukte 14 timer på det.

Men det var tøft. Litt før halveis i rute lørdag møtte jeg veggen! - det kan ikke sies på noen annen måte. Bena ville ikke mer og jeg orket rett å slett ikke å gå videre. Måtte legge meg ned. Etter 15 minutter på ryggen i stien, med teamet som maserte leggenen mine - kunne jeg reise meg opp og gå de resternde 30km. Stor takk til Billy og HK som ikke gav meg opp. (Jeg var ganske nær å gi meg selv opp.

Det ble ganske tydelig for meg at gåing i Norge i flatt Østlandsterreng ikke holdt særlig for HK forhold. Der er det stort sett opp og ned hele tiden.
Jeg hadde nok i tillegg endel jet-lag i kroppen (Sover ikke så godt de første nettene etter å ha krysset mange tidsoner) samt litt forkjølelse og vondt i halsen. Det gjorde nok ikke dagsformen noe særlig bedre. Men jeg kom altså igjennom det og nå håper jeg at formen sitter
til selve dagen fredag den 9/11.

Tur til Norge

Som Det Norske Misjonsselskaps (NMS) representant for Kina blir jeg innkalt til til møter i Norge 2 ganger pr år. NMS tar deltagelsen i besluttningsprosessen for organisasjonens arbeid alvorlig. Jeg er nå ankommet "Himmel og Hav" som er det nye navnet på den oppgraderte Strandleiren i Sola kommune v. Stavanger. Her skal vi ha representant møte, kirkelederkonferanse og rådsmøte. På rådsmøtet og kirkelederkonferansen kommer representanter fra nesten alle NMS sine samarbeidspartnere rundt omkring i verden.

For min del vil det si at representanter fra Fastlandskina, Hong Kong og Taiwan vil komme til Stavanger og være på møter sammen med resten av lederene i NMS.
Det skal bli spennende å lytte til og delta i den dialogen.
I år vil også samarbeidspartnerene ha forslag og stemmerett på rådsmøtet og dermed tatt med i besluttningsprosessen for NMS.

Sett fra en personlig synsvinkel er det rart å være i Norge og ikke føle at jeg er kommet hjem. Hjemme er i Hong Kong. Det er vel egentlig slik det skal være!
De som leser denne bloggen har sikkert lagt merke til mitt relativt harde treningsopplegg i de siste månedene. Det har jeg faktisk klart å forsette med den sista uka her i Norge.
Lørdag den 6/10 gikk jeg 30km fra Ski til Oslo langs pilgrimsleden som nå er merket fra Halden til Oslo. En flott tur i strålende høstvær!
I dag har jeg gått 3 timer eller omtrent 15 km langs Solastranden fra Himmel og Hav til Ølberg litt lengre syd og tilbake igjen- også en flott tur.
Må bare matche teamet som forsetter treningen hjemme i Hong Kong i påvente av den store Trailwalkerdagen 9-10/11.
Før det skal vi ha en generalprøve den 27/10 og gå 50k i et strekk.
Jeg er spent på hvor mye jeg klarer!

Psyko tur III

Nok en nattevandring for Trailwalker trening ble tilbakelagt natt til mandag. (Søndag kl 10:30 til Mandag morgen kl 06:00) Denne turen ble avsluttet med morgen te (les småretter) kl 06 i en landsby halveis oppe i Tai Mo Shan fjellet - nær der MacLehose stien passerer. (MacLehose stien er en sti som går fra øst til vest i Hong Kong med en lengde av 100 km.
Vårt support team møtte oss der kl 06:00 - slik at vi kunne spandere frokost på de!














Fra v. Billy Chan og Lei Sze Kuen Clara og meg som er team medlemmer.
Clarence Chow og Eddy Tsang support team.
HK som er team medlem kunne ikke være med på denne turen, men også han er i rute og klarte 34k på 9 timer i forje uke!


God framgang kunne noteres. Vi klarte 27 km på 7 timer og 7 minutter - mye opp og ned og vi passerte fem fjelltopper underveis -inklusive den høyeste i Hong Kong på ca 1000 metere. Med andre ord vi er i rute.
Fat man Grønvold vekta viste forøvrig kun 79kg da jeg veide meg i går! (Forje gang var det 79,5 kg.
Slik så vi ut siste gang vi var på denne restauranten for ca 3 uker siden.















Å rase igjennom Hong Kong natur midt på natten gir en noe surralistisk følelse. (Hvorfor er jeg her og hvorfor gjør jeg dette????) - tanker som kommer særlig når beina føles som bly i oppoverbakken og bare viljen tar meg videre. Jeg lurer på hvorfor jeg ikke holder meg i senga når klokka går mot 03 midt på natta og fremdeles er langt fra folk samt har en 500 meters stigning forann meg. Vet ikke helt svaret - og det er noe "uvirkelig" over det hele.














Her er teamet vårt for noen uker siden.
Det hjelper å vite at en ikke er alene. For det første er man et team og gjør dette sammen. Vennskapet i teamet er blitt utdypet og siden teamet består av 4 deltagere, Clara og meg fra Amazing Grace Lutheran Church (Tidligere Mong Yan på Engelsk) samt en fra hver av de to menighene jeg tidligere har arbeidet i, har dette vært en flott biefekt - kanskje den viktigste effekten?

For det andre at Trailwaker er for å skaffe støtt til god organiasjon, Oxfam,
som gør mye godt for fattige i Kina og andre steder i verden.

For det tredje viser det seg etterhvert at det er mange andre "gale" mennesker i Hong Kong.
Via Trailwalker aktiviteten har jeg blitt litt kjent med fyren under - Jonathan som har deltat på Trailwalker 11 ganger og har fått seg en spesiell hobby i HK - Skotsk sekkepipe. Han trener gjevnlig i naturen med å gå og spille. Sikkert lurt - han ville neppe blitt populær om han drev med spilletrening hjemme.

Bildet viser Jonathan på MacLehose stien et sted i Sai Kung. Å møte kinesere som blåser på skotske sekkepiper ute i naturen i Hong Kong er ganske surralistisk i seg selv.

50 års jubileum i Amazing Grace Lutheran Church (Mong Yan Church nye navn)

To slitsomme, men veldig givende to uker er nå over.
Uke 38 var preget av innspurten mot vårt 50 års jubileum i Amazing Grace Lutheran Church (AGLC) Uke atter hadde program for alle de norske gjestene som kom. (Tone Warhuus, Marit Johnsen, Marit Rundberg og mannen Stein Hauge, Stig og Audhild Kaarstad og barna samt Ivar og Bjørg Andersen - Amazing Grace første faste prest i 60 årene) kom alle for å dele gleden over denne flotte livskraftige femtiåringen. I tillegg fikk jeg også besøk av nr 2 i NMS Program og Kommunikasjonsleder Leif Hadland samt min gamle sjef Inger Kari Søyland. Vi hadde mange overføringssamtaler i forhold til hennes Kina oppgaver som jeg nå har overtatt.

I år har Mong Yan blitt en internasjonal menighet. Vi har kinesisk gudstjeneste kl 10:30 og Engelsk kl 17:00 - på jubileumsdagen var vi selvsagt samlet til felles gudstjeneste.

Mange bilder og mye video ble tatt av det som skjedde og her kommer første smak på begge.
Denne kinesiske YouTube siden har to videoer. En av det kinesiske koret og en av det filipinske koret. Enjoy.

Fat man Grønvold

Det ser ut som om jeg klarer det, selv om jeg et lite tilbake "mentalt" slag under beltet for noen uker siden. Vekta ved bassenget i Kowloon Chai park viste minst to og en halv kilo mer enn vekta (Badevekt) hjemme.

I dag kl 10:00 viste badevekta hjemme 79 kg og vekta i bassenget 81,5kg

Har mest tro på basseng vekta. Den er en stor greie med lodder og arm som må balanseres.
Men jeg kan jo feire litt på forskudd at en ny grense er nådd! Under 80kg.
I går møtte jeg fam. Kaarstad på flyplassen og det første Audhild sa var: Det er jo nesten ikke noe igjen av deg.

Det var et godt kompliment! Selv om det i gamle dager ville blitt tatt som et trist fenomen. Om noen sa at du var blitt tynnere var det med bekymring i stemmen - å si at noen var blitt fetere var et kompliment. Man var i godt hold!
Verden forandrer seg også den kinesiske.

Fat man Grønvold

Vekt/Weithgt 10:00Am 2007/09/22=Kg 79,00 (Baseng vekt 81,5k
Vekt/Weight 11:30am 2007/07/22 = Kg 81,00
Vekt/Weight 12Noon 2007/06/13 = kg 81,50
Vekt/Weight 5 pm 2007/06/06 = kg 82,00

Flere gode grunner til å være glad i Hong Kong

Hvilken by på denne kloden kan tilby to så forskjellige utsikter på under 1100 kvadrat kilometer? (Ca halvparten av Vestfold fylke)

Det første bilde er tatt i rettning vest av fjellet Sharp Peak i Sai Kung området på øya "Grass Island". Bildet er tatt en tirsdag morgen i slutten av August. Lufttemp. ca 30 grader.
(Og ja, jeg har vært på toppen av Sharp Peak som er 468 meter høy - men det begynner å bli lenge siden - tror det var i 1994.
Det tar ca 90 minutter å reise til dette stedet om du drar fra stedet bildet under ble tatt.














Bildet under viser en mer kjent utsikt i HK. Tatt på havna fra Kowloon siden mot Central og Hong Kong øya tidlig i september. I forgrunnen sees Star Ferry - en "institusjon" i denne byen. Ferja tar deg over til øya for HK 2,2o som tilsvarer ca Nkr 1,60. Overfarten tar ca 10 minutter og er den beste, men ikke raskeste, måten å reise mellom Kowloon og øya på.
Du kan kjøpe en kaffe og eller en iskrem før du går ombord og bare sette deg ned, slappa av og nyte utsikten i stedet for å henge i "stroppen" på T-banene som tar mye kortere tid og koster en del mer.

Legen min

Legen min er spesialist i Geriatri fortalte han meg. Jeg bemerket at det passet jo bra siden jeg også var i ferd med å forlate min ungdomstid. (Jeg fylte 55 for ikke mange dager siden)
Han heter Dr. Chung Wai Ming og er medlem av Peace Church, den første menigheten jeg arbeidet i Hong Kong. Dermed er jeg hans pastor og vil vel forbli det så lenge han og jeg lever og sannsynligvis etter den tid også.

Menigheten ble lenge hjulpet av Det Norske Misjonsselskap.
Tror det er sammenhengen med at han ikke vil ta seg betalt når jeg besøker ham. Jeg betaler bare kostpris for medisiner. Legene i Hong Kong ikke bare foreskriver medisiner de selger de også. Sist jeg var hos ham stakk han til meg gratis vareprøver på en salve han hadde fått fra produsenten.
Det er ganske rørende med leger som ikke vil ta seg betalt fordi de ønsker å støtte misjonen.

I tillegg er omsorgen hans både dyktig og ekte og varer minst 100% lenger i tid enn i gamlelandet. I forhold til fastlegen min i Norge behandler Dr. Chung meg mer som en sønn. Vet ikke helt hvilket ord jeg skal bruke på ex legen i Norge. Doktoren der var grei nok, men her går de grundiger til verks. Årlig sjekk for 55 åringer bestod av røntgen for lunger, ultralyd av urin og galleblære, lever og mye mer, mange blodtester, urintester, avføring og så videre. Han lurte på om jeg også ville ha en ostoskopi. (Ikke helt sikker på om det er rett ord) Undersøkelsen består av et videokamera opp et unevnelig sted. Jeg sa nei takk for denne gang - neste år kanskje?

Han fant ut at jeg også manglet vaksine mot Hepatitt (via blodtest) og mente det var greit å ha siden jeg skulle reise endel i Kina. Vel - jeg vet at er i Kina nå, men på slike områder er Kina og Hong Kong to verdener) så jeg sa ja takk.

Psyko tur

John (min sønn 22 år gammel) ville ikke være med på fjellturer sammen med meg for tiden fordi han klaller turene mine for psyko tripper. "Psyko" eller "psykotiske turer" som begrep kan kanskje bety turer der en har mistet kontakt med virkeligheten. Konkret mener han de er for lange. Natt til i går gikk vi på en igjen - vi er Clara, Billy, HK og meg. Vi trener for MacLehose "Trailwalker" en 100km tur som gåes i løpet av 48 timer.
Nå er vi oppe i ukentlige treningsdoser på en 25km tur pr uke. I går gjennomførte vi en ny på 5 timer og 45 minutter - den tredje på rad og vi føler oss sterkere. Det var litt kjøligere i luften - ned mot 26 grader og det hjelper. I løpet av natta besteg vi Needle hill - Grassy hill og Tai Mo Shan Hong, Kongs høyeste fjell på ca 1000 meter. Alle med god fart og med egne vannryggsekker på ryggen - vi drikker fra en slange slik at vi kan innta vann med korte mellomrom. Vann trengs - Vi er stort sett søkkvåte av svette hele tiden mens vi går.

Teamet har også fått hjemmeside. For engelsk versjon klikk på Engelsk opp i hjørnet. Her kan du faktisk donere penger online til Oxams fattigdomsbekjempende arbeid mange steder i verden. Oxfam er stor veldedig humanitær internasjonal organisasjon.

Nå må jeg vel innrømme at det ikke er fattigdomsbekjempelse via Oxam som står meg nærmest - mye heller via NMS, som gjør at vi har tenkt til å samle inn penger til Oxfam, men rett og slett utfordringen det er å gå 100 km på 48 timer. Mye trening må til for å kunne klare det og det gir igjen god mulighet for mosjon i godt lag, samt for meg å gå ned i vekt.
Det er noe veldig flott å gå med venner! (Det vet jo alle vandringsmenn noe om også!)

NMS en miljøvennlig organisasjon

Et av prosjektene som NMS støtter i Kina er Biogass prosjektet i Jianghua, Sørvest i Hunan provins.
Biogass produsert av dyreavføring, blir brukt istedet for trevirke til matlaging og belysning.
Slik unngår man at mye skog blir hogd ned noe som igjen er med på avverge flom
NMS er dermed med på å forbedre miljøet i Kina, minske menneskenes lidelser og gjøre hverdagen letter.
Se film om dette på YouTube

http://www.youtube.com/NMSinfo

Ps: Fotografen er meg Ole-Jacob Grønvold ! Redigering Arne Morten Rosnes Madagaskar.

Joggeskoa mine kan snakke med Ipod Nano'ene

Kjøpte nye joggesko i går. Leste igjennom brosjyra i boksen i dag og fant ut følgende revolusjonerende nyhet. Skoene mine kan snakke med en Mp3 spiller - Ipod Nano - hvis jeg hadde hatt den - må i tilfell kjøpe en plugg eller sender eller noe slit i tillegg til spilleren.

Joggeskoene har en sensor i sålen!
Ipodens audio feedback kan fortelle meg hvor langt jeg har løpt, fart, og kolorier brukt.
Bør jeg kjøpe dette? Hva tror du jeg har lyst til?
La det bli en liten gjettekonkuranse blant mine lesere basert på deres oppfattning av meg.

I samme leia - det har vært stille på Fat Man Grønvold fronten/postene i det siste
Vekta på kontoret mitt sier nå kl 16:41 HK tid den 28/8 2007 at jeg veier... 81kg. Altså reduksjon. Men jeg ble litt frustert her om dagen .

Veide meg på en skikkelig vekt i bassenggarderoben. En sånn med lodder og det hele. Den viste ca 85 kg. Antar at vekta jeg har hjemme viser for lite. Men det går nedover.
Altså har jeg faktisk fremdeles ca 10 kg igjen til 75.
Jeg jobber med saken.

Trailwalker - men trøtte fire kule

Fredag var det trening igjen. Vi hadde bestemt oss for å øke dosen fra 4 timer til 7. Det ble 7 timer og 40 minutter for 22,5 km.

Vi gikk fra kl 23:40 til 7:40. Her er bildet fra ca kl 06:30 med utsikt mot endepunktet for nattens vandring - et sted under skyene til høyre i bildet.

Ja vi var trøtte og innser at vi må legge inn flere 20+ km turer om vi skal ha sjanse på å klare 100 km i ett den 9-10/11.

Fra v. Clara, Hon Keung og u.t. Billy som tok bildet var i merkbart bedre form enn oss tre!
(Jfr forøvrig posten om "Fat Man Grønvold" Som leserne av denne bloggen nå kanskje skjønner er jeg svært seriøs i forhold til det å gå ned i vekt. En ekstra sekk på 5-10 kg er ikke noe jeg har lyst til å bære på lenger - ei heller knærne mine.

Trailwalker - de fire kule

Viste du at Hong Kong har et stort nett av stier i fjellene som ofte kun ligge en 10-15 minutters biltur unna mange tett bebygde områder av byen?

Hvert år i november arrangere Oxfam, en internasjonal humanitær hjelpe organisasjon "HK-Trailwalker."
Det er stor rift og loddtrekkning om hvem som får være med. Vi var blant de heldige i år.

Trailwalker går ut på skaffe seg sponsorer og deretter som takk for støtten gå 100 km som et team på fire i løpet av 48 timer. Trailen en følger tar deg fra øst til vest i Hong Kong og går over mange av Hong Kongs fjelltopper - noen av de opp mot 1000 meters høyde.

Tøft for 55 åring? Ja absolutt, men så har vi trent på dette siden mars i år og nesten gått tur hver uke. I det siste har vi gått turer på mellom 10 og 20 km med god fart. I kveld skal vi ut på en tur på over 20km og regner med å gjennomføre den i løpet av 7 timer. Vi føler vi nå har farten, men trenger mer kondisjon for selve Trailwalker døgent som er 9-10/11. Jeg vil gjerne røpe at jeg ikke er mitt teams fysisk svakeste ledd. Du kan jo gjette hvem som er det?
Fra høyre ser du, alle gode venner: Billy, Hon Keung, Clare og meg. Clara er reserve. Ming som er endel av teamet var ikke med på denne turen.
Bildet av fjellet i bakgrunnen er Ma On Shan - Heste sadel fjellet. For å gjennomføre etappen over Hestesadelfjellet måtte vi opp i skaret på ca 600 meters høyde til venstre for toppen.

Fordi Trailwaker må gjennomføres i løpet av 48 timer og vi regner med å bruke rundt 30 timer, har vi hovedsakelig de siste månedene trent om kvelden/natta. Da har vi bedre tid og det er rett og slett for varmt å gå i fjellet om dagen i sommermånedene. Våre vandringer med hodelykt i mørket har vært en stor opplevelse. Hong Kong er fantastisk vakker om natta. Ofte kan vi se byen og lysen under oss og stjerner og månen over oss - vi støter på dyr vi ikke ante eksisterte i en by på ca 7 millioner befolkning.

Klarer vi ikke å gjennomføre trailwalker - og det vet neppe amatører som oss før de har prøvd, har all treninga og opplevelsene rundt det vært vært forsøket i seg selv.

To begravelser, en etter et selvmord og en av en gammel far.

HK har mange høyhus. Boligblokker kan være opptil 65 etasjer høye.

En vanlig måte å begå selvmord på er å hoppe. For et par uker siden hoppet en ung kvinne i døden fra ca 20 etasje. Hun ble ca 25 år gammel. Hun hoppet fordi hun hadde kjærlighetssorg. Jeg gikk i begravelsen hennes fordi hun var en slektning av en venn av meg.

Jeg var glad jeg ikke kjente henne. Dermed slapp jeg å bære på et minne om hvordan hun hadde vært da hun levde. Det var ille nok som det var. Selvmord gjør vondt – og gir en nesten fysisk smerte et eller annet sted inne i en.

Litt om begravelser.

Hong Kong begravelser foregår sjelden i kirker eller templer. Man leier en sal der størrelsen kommer ann på hvor mang en tror vil delta. Salene ligger som regel et ”begravelse senter” som har alle fasiliteter som begravelsesbyråer med utvalg av kister, blomsterbutikker, fryselager osv. Omgivelsene er gjerne nedslitt og bråkete. Hver etasje har flere saler og nabo salene har gjerne begravelser foregående parallelt med den en selv deltar i. Det er såpass lite lydisolasjon mellom salene at en hører godt det som foregår i naborommet. Verst av alt er det om ”nabo begravelsene” er buddhistiske. Det er det en god sjanse for at den er - flertallet av Hong Kongs befolkning regner seg som Buddhister.

Har du noen gang hørt eller deltatt i en Buddhistisk / Taoistisk begravelse glemmer du den ikke. Musikken er høy og skingrende. Nesten skingrende nok til å vekke opp døde. Den siste setningen var ikke ment som en dårlig spøk. Buddhistisk begravelses musikk er ment å lede den dødes ånd på reisen inn i dødsriket – og da må man sikre seg at den døde hører – bokstavelig talt tror man.

Innerst i salene står et alter. Over alteret henger et bilde av døde. Bak veggen bildet henger på, ligger rommet der kisten og den døde oppbevares det siste døgnet før selve begravelsesdagen.

Som regel er veggene i rommet vi sitter fylt av blomsteroppsatser og kranser. Nære slektninger sitter på tvers slik at de kan se både bildet av den døde og alle de andre deltagerne. De andre sitter i ”bussformasjon slik at de kan ser rett mot bildet av avdøde og slektningene, men ikke så mye hverandre.

For meg var min opplevelse av begravelsen etter selvmordet verre en opplevelsen av selve handlingen. Begravelse hadde ingen liturgi – bare stillhet, men den ble brutt av salmesangen i naborommet der en kristen liturgi ble gjennomført. Tomheten i vår stillhet var til å ta og føle på, så salmesangen fra det andre rommet gjorde godt samtidig som kontrasten til det som skjedde i vår sal ble veldig sterk.

De seks søsknene til jenta så selvsagt veldig triste ut. Den døde hadde ingen religion og derfor hadde slektningen valgt å kutte ut alle ritualer. Vi bare satt i rommet med ansiktene vendt mot bildet av den døde. Moren kom så vidt innom mens vi satt der i stillheten, men orket nok ikke å være der og gikk etter 10 minutter.

På alteret lå hamburgere, chips fra McDonald, cola bokser og mye annet den døde hadde likt å spise og vært glad i. I den vanlig Hong Kong borgers verdensbilde er den døde ikke borte, bare gått over i en annen tilværelse.

Bildet av den jenta som hang over alteret så alvorlig ut, men minnet lite om den døde i kista. Når en har falt 20 etasjer må sminkelaget være ganske tykt for å få den døde til å se levende ut. Mye var gjort for at døden ikke skulle oppleves som død.

Etter ca 45 minutter ble den døde brakt ut fra bakrommet og kisten plassert mitt i lokalet foran alteret og bildet. I Hong Kong foregår de fleste begravelser med åpen kiste. Lokket blir lagt på som en del av ritualet – nok et steg i avskjedsprosessen. Når den døde blir brakt ut i selve salen – blir alle ble bedt om å reise seg reise seg og bukke i respekt mot den døde. Deretter defilerer man rundt kisten som nok et farvel før lokket blir lagt på.

Tomheten, mangel på mening i det som hadde skjedd, mangel på håp uttrykt i ingen liturgi og stemning, var til å ta og føle på. Verdien i min egen tro, mitt eget håp ble veldig sterk - styrket av salmesangen i naborommet. Vi kristne hår virkelig et håp som går ut over døden.

En uke etter den begravelsen av den unge jenta var jeg igjen i begravelse. En far på ca 75 hadde gått bort. Han var kristen og menigheten møtte opp med kor og alle medarbeiderne. Lokalet ble fult av mange andre som kom for å støtte og for å ta avskjed. Min venn var datter av avdøde og både hun og enken satt sammen og gråt. Men samtidig var talene, sangene og alle som var til stede et sterkt vitnesbyrd om håp. Fellesskapet mellom folkene, ikke bare den biologiske familien var sterkt. Venner forteller at før de ble kristne var begravelser noe de var svært redde for. De var bråkte og i tillegg uhyggelige – nå etter at de har blitt kristne kan de noen ganger være til glede midt i sorgen.

En musikk og video intro til Amazing Grace Lutheran Church Hong Kong (Mong Yan Church)

Hei venner

Denne sangen og videoen varmer mitt hjerte. Jeg tror at andre som er glad i Amazing Grace Lutheran Church (Mong Yans nye Engelske navn) vil oppleve det samme.
AGLC er menigheten jeg arbeider i.
Klikk her og nyt.
Sangen hyller AGLCs i vårt 50 års jubileum og er skrevet av Jeff Jeff Pau som også spiller gitar, trommis er Lau og sangere Carmen og Pau. Alle tre er medlemmer av menigheten.

Gode grunner til å like seg i Hong Kong

Middelskolen i Yiyang er 100 år og du er invitert om du har råd til å kjøpe bilett

100 års jubileum 3/10 2007

Middelskolen i Yiyang/Taohualun

Det er 100 år siden Middel Skole i Yiyang/Taofaleun ble grunnlagt og dette ønsker skolen å feire. Feiringen finner sted den 3. oktober og består av et arrangement om morgen samt mulighet til å se en fin utstillingen om skolens historie om kvelden.

Ønsker du flere opplysninger om jubileet ta med kontakt med u.t. Legg inn en kommentar i denne meldingen.

Bildet under: Den gamle restaurerte skolebyggningen i Yiyang/Taohualun.