Dødsleie

Fredag morgen 12/11 2010 - ca kl 09:30 døde kona til min venn. Han er med i vår menighet.
Mannen og de to sønnene, de fleste av hennes slektninger samt jeg som prest var der da hun gikk bort.

Hun hadde vært syk i ca 2 år med lungekreft som spredde seg. Kreftsykdommen hadde kommet tilbake etter at hun for ca syv år siden hadde blitt behandlet og friskmeldt fra tidligere kreftangrep.

I august i år ble kona døpt. Jeg har aldri sett en så stor forandring i et menneske.
Fra dypt ulykkelig før dåpen til glad og førnøyd etterpå selv om hun fremdeles var like syk.

På en måte representerer denne kvinnen både årets lavpunkt og høydepunkt for meg. Bortgangen representerer en befrielse til noe jeg har fått nåde til å tro er noe mye mye bedre.
Sykeleie noe veldig trist.

Mennesker du kjenner som dør i 40 års aldrene etterlater et tomrom og mange spørsmål i hjertene våre. Hvorfor skjer slikt? Hvorfor må en mann forsette livet alene og to sønner være uten mor midt i tenåringsalderen?

Hvorfor må et menneske langsomt tynes i 2 år før det får lov eller kan forlate denne verden? Jeg har selvsagt ikke noe svar. Bare en tanke: "Hvis noen av de jeg kjenner går bort plutselig ved akutt sykdom eller ved en ulykke - skal jeg ikke klage over det." I hvert fall ikke om de er kristne.

Langsom bortgang er værre - i hvert fall for den som går bort.

Samtidig var sykeleiet det som gjorde at denne kvinnen fikk sjansen til å ta i mot Jesus som sin frelser.

Fredag er det begravelse. Deretter venter alle utfordringene for min venn og hans to sønner i de livene de må forsette å leve. Dere kan være med å be for de.