Søndag, fridag og arbeidstid.

I dag er det søndag. Jeg har hatt fri. Fra og med mars har arbeidstiden min blitt noe mer regulert. Regelen Prest Chow Fai og jeg har blitt enige om er denne: Jeg jobber fem dager i uka de tre første ukene av hver måned - fridagene er mandag og onsdag. Fra og med den 22. i hver måned til og med den 30/31 har jeg fri. (Full arbeidsuke for en prest i HK er 48 timer, 8 timer hver dag i seks dager - lunsjpause ikke innkludert) Dermed blir min arbeidsuke på ca 24 timer.

Jeg er veldig fornøyd med dette - jeg får lov til å drive med de to aktivitetene jeg liker best her i livet. Arbeide i menighet og ha fri :-) En vinn vinn situasjon med andre ord.

Om bildet: Den hvite byggningen i midten er Mong Yan Kirke som inneholder kirkesal, barnehage, prestebolig og misjonærbolig der vi bor. Bildet er tatt i Grandeur Road som betyr omtrent "storhet" eller "storslagent. Litt av et navn på en vei.

Rart er det å tenke på at fram til ca 1995 gikk denne veien kun omtrent til der den røde taxien står. Fra den og forbi der jeg står og tar bildet, bredte en stor slum seg utover til venstre. På høyre side av veien lå en ås omtrent like høy som de røde mursteinsblokkene med luksusleiligheter som står der i dag. Jeg savner åsen og trærne, men ikke all myggen og insektene som kom fra den.

Jeg har hatt fri idag og dagen har blitt benyttet til å gå i en av Hong Kongs mega menigheter. Den har vokst fra ca 1000 i 2004 til 8000 i dag. Bygget den holder til i ligger i et strøk dominert av fabrikker. Noen år før 2004 fikk presten og grunnleggeren av menigheten en drøm - han så seg selv stå med en spade på ei tomt over en T-bane stasjon. Alle lo av ham, men i dag holder altså menigheten til i en 19 etasjer høyblokk - på toppen av en T-bane stasjon, der alle etasjene er brukt til menighetsaktiviteter.

Går vi og drømmer om å grunnlegge en megamenighet? - absolutt ikke. Dog hvem vet hva som kan skje om det er det Gud vil? Det er i alle tilfelle lov å drømme og lære nye ting. Det fineste for meg i dag var muligheten å oppleve en gudstjenste ulik vår egen samt se andre måter og gjøre det på. Livet i Hong Kong er ganske intenst og tiden bare flyr - dagene er fylt med nok å gjøre. Jeg er glad for pusterommet jeg har hver fjerde søndag i måneden.

I går holdt jeg min første tale på cantonesisk siden jeg kom hit i august i fjor. (Min førte cantonesiske preken holdt jeg i 1985), men det har tatt tid å opparbeide motet til å gjøre det igjen her i cantonesernes by. Menigheten klappet da jeg var ferdig - hm det kan tolkes i minst to rettninger: 1 Var det fordi jeg var ferdig? eller fordi de hadde forstått hva jeg sa eller 3: fordi de synes det jeg hadde sagt var bra. "Sjefen" min Chowfai sendte meg en mail etterpå, han sa:

"Thank you Jack for your sermon tonight - simple, but have good points!! And you cantonese is getting better day after day!! Thank God! Praise God!!

" Takk Jack for din preken i dag, enkel med gode poenger!! Og kantonesisken din blir bedre dag for dag!! Takk Gud! Takk Gud!!

Oppmuntrende ord - enda mer oppmuntrende var det at en ønsket å bli bedre kjent med Jesus - kvelden i går var et evangeliseringsmøte. Vi viste en evangeliseringsfilm, sang lovsanger og inviterte folk til å ta imot Jesus.

Fantastisk overraskelse

For to-tre månder siden da jeg besøkte Peace menighet, der jeg arbeidet tidligere - fra 1985 til slutten av 1987 og så fra 1990 og utover. En person jeg ikke kjente , men som tydeligvis kjente meg, kom bort til meg for å hilse på meg. Han het Wynnice Yu.
Han takket meg for det jeg hadde gjort for ham. Jeg måtte bare (som jeg ofte må) avsløre min manglende hukommelse og spørre: "Javel - hva var det jeg hadde gjort for ham".


Jeg hadde døpt ham. Leserne synes kanskje det er rart at jeg hadde glemt dette - men faktum var at jeg bare fungerte som "sakraments forvalter" i Peace fra jeg ble ordinert i 1992. Hovedoppgaven var å bygge menighet i Peace (Fred) preken plassen. Et prosjekt støttet av både Peace menighet og NMS. Peace hadde dermed bare kalt meg inn for å foreta dåpen av Wynnice og mange andre med ham.

Dåp er en viktig begivenhet for kinesere som blir kristne. Det er et stort steg. I en så ung kirke som ELCHK kirkesammefunnet og deres menigheter er det mange som blir kristne som unge eller voksne og ikke som det vanligvis skjer i Norge - som spebarn. Det er noe en husker. Wynnice trakk deretter fram lommeboka. I den hadde han et bilde av seg selv mens jeg døper ham. (Bildet til venstre) Tror bildet ble tatt i 1992 eller 1993. Rart å tenke på at jeg hadde ligge i lommeboka til denne mannen i ca 13 år.

Dette var en flott opplevelse. Det forteller noe om hvor viktig det vi gjør for mennesker er. Det forteller noe om hvor viktig det vi gjør som misjon og misjonærer er. Takk til alle som gjorde det mulig for meg og utføre den for min del enkle jobben det var å døpe Wynnice Yu. Han er nå et aktiv medlem i en annen menighet i en annen del av Hong Kong!

I begravelsen til en jeg ikke kjenner

Hjemmesidene til Po Chu og meg inneholder mye stoff om svigerfars bortgang og begravelse. I kveld deltok jeg på minnestunden til svigersønnenen til en av de eldre ivrige gamle damene, fru Chan i Mong Yan menighet. Fru Chan, en del eldre damer og vi prestene går ofte på husbesøk sammen. Nå var hennes svigersønn gått bort og det var naturlig at vi deltok i minnesamværet.

Jeg hadde ikke tidligere truffet den den døde og viste lite om ham. Kun at han ikke var veldig gammel - kun 57 år. Dermed forventet jeg en trist begravelse, med mange slektninger som sørget.

Alikevel ble minnestunden på mange måter en postiv opplevelse.
I kinesisk begravelser og minnestunder er det første som møter en når en kommer inn i lokalet, et bilde av den avdøde. Bildet er oftest i svart/hvitt og flott innrammet. I tillegg til billedrammen er det gjerne "ramme på ramme" av blomster rundt denne igjen. Den avdøde så ut som om han hadde vært en forettningsmann med brukbar suksess i sitt liv. Et portrett i dress med sløyfe og en mann som så ut som om han var ca 60 år smilte mot oss. En "pen" mann vil mange ha sagt. Fornøyd med livet. En person som så ut som om han hadde hatt det bra.

Dette stemte - men på en annen måte en jeg først trodde.

Den avdøde hadde vært en kristen siden 1989 - altså i 18 år. Før det hadde han vært kriminell og stoffmisbruker. Han kom fra fattige kår og hadde lite skolegang. Mor og fra var skilt og han hadde vokst opp med far. Han hadde havnet på skråplanet som ung mann.
Først etter et opphold på en klinikk for stoffmisbrukere, startet av det Finske Misjonsselskapet, hadde han kommet på rett kjøl igjen - det skjedde tidlig i 90 årene.

Etter at han ble kristen engasjerte han seg sterkt i å hjelpe andre stoffmisbruker bort fra stoffavhenighet og inn i kristne sammenhenger samt et aktivt forhold til Jesus. Han ble også svært aktiv i sin menighet og etterhvert en av medlemmene i menighetsrådet. Mange gav lengre vitnesbyrd over forandringen som hadde skjedd i hans liv! I de siste 18 årene hadde han nesten kontinuerlig avlagt et vitnesbyrd om Guds store nåde. En skikkelig oppbyggelig minnestund over en mann som kun ble 57 år gammel.

Nytt lovsangsband i Mong Yan Menighet

Fra januar 2007 har vi hatt fast lovsangsband i gudstjenesten i Mong Yan. Ungdommen
slår til to ganger i måneden. Med gitar, piano og lovsang og tekst på skjerm via videokanon.

Dette presenterer jeg herved ved to videosnutter. Kinainfo bloggen har derme tatt et steg i videoalderen. Er det et steg framover? Det får leserene avgjøre.
Ta en titt og gi gjerne tilbakemelding.

Følg denne linken for en titt på menighetens sang.

Følg denne linken for en titt på lovsangsbandet.