NMS en miljøvennlig organisasjon

Et av prosjektene som NMS støtter i Kina er Biogass prosjektet i Jianghua, Sørvest i Hunan provins.
Biogass produsert av dyreavføring, blir brukt istedet for trevirke til matlaging og belysning.
Slik unngår man at mye skog blir hogd ned noe som igjen er med på avverge flom
NMS er dermed med på å forbedre miljøet i Kina, minske menneskenes lidelser og gjøre hverdagen letter.
Se film om dette på YouTube

http://www.youtube.com/NMSinfo

Ps: Fotografen er meg Ole-Jacob Grønvold ! Redigering Arne Morten Rosnes Madagaskar.

Joggeskoa mine kan snakke med Ipod Nano'ene

Kjøpte nye joggesko i går. Leste igjennom brosjyra i boksen i dag og fant ut følgende revolusjonerende nyhet. Skoene mine kan snakke med en Mp3 spiller - Ipod Nano - hvis jeg hadde hatt den - må i tilfell kjøpe en plugg eller sender eller noe slit i tillegg til spilleren.

Joggeskoene har en sensor i sålen!
Ipodens audio feedback kan fortelle meg hvor langt jeg har løpt, fart, og kolorier brukt.
Bør jeg kjøpe dette? Hva tror du jeg har lyst til?
La det bli en liten gjettekonkuranse blant mine lesere basert på deres oppfattning av meg.

I samme leia - det har vært stille på Fat Man Grønvold fronten/postene i det siste
Vekta på kontoret mitt sier nå kl 16:41 HK tid den 28/8 2007 at jeg veier... 81kg. Altså reduksjon. Men jeg ble litt frustert her om dagen .

Veide meg på en skikkelig vekt i bassenggarderoben. En sånn med lodder og det hele. Den viste ca 85 kg. Antar at vekta jeg har hjemme viser for lite. Men det går nedover.
Altså har jeg faktisk fremdeles ca 10 kg igjen til 75.
Jeg jobber med saken.

Trailwalker - men trøtte fire kule

Fredag var det trening igjen. Vi hadde bestemt oss for å øke dosen fra 4 timer til 7. Det ble 7 timer og 40 minutter for 22,5 km.

Vi gikk fra kl 23:40 til 7:40. Her er bildet fra ca kl 06:30 med utsikt mot endepunktet for nattens vandring - et sted under skyene til høyre i bildet.

Ja vi var trøtte og innser at vi må legge inn flere 20+ km turer om vi skal ha sjanse på å klare 100 km i ett den 9-10/11.

Fra v. Clara, Hon Keung og u.t. Billy som tok bildet var i merkbart bedre form enn oss tre!
(Jfr forøvrig posten om "Fat Man Grønvold" Som leserne av denne bloggen nå kanskje skjønner er jeg svært seriøs i forhold til det å gå ned i vekt. En ekstra sekk på 5-10 kg er ikke noe jeg har lyst til å bære på lenger - ei heller knærne mine.

Trailwalker - de fire kule

Viste du at Hong Kong har et stort nett av stier i fjellene som ofte kun ligge en 10-15 minutters biltur unna mange tett bebygde områder av byen?

Hvert år i november arrangere Oxfam, en internasjonal humanitær hjelpe organisasjon "HK-Trailwalker."
Det er stor rift og loddtrekkning om hvem som får være med. Vi var blant de heldige i år.

Trailwalker går ut på skaffe seg sponsorer og deretter som takk for støtten gå 100 km som et team på fire i løpet av 48 timer. Trailen en følger tar deg fra øst til vest i Hong Kong og går over mange av Hong Kongs fjelltopper - noen av de opp mot 1000 meters høyde.

Tøft for 55 åring? Ja absolutt, men så har vi trent på dette siden mars i år og nesten gått tur hver uke. I det siste har vi gått turer på mellom 10 og 20 km med god fart. I kveld skal vi ut på en tur på over 20km og regner med å gjennomføre den i løpet av 7 timer. Vi føler vi nå har farten, men trenger mer kondisjon for selve Trailwalker døgent som er 9-10/11. Jeg vil gjerne røpe at jeg ikke er mitt teams fysisk svakeste ledd. Du kan jo gjette hvem som er det?
Fra høyre ser du, alle gode venner: Billy, Hon Keung, Clare og meg. Clara er reserve. Ming som er endel av teamet var ikke med på denne turen.
Bildet av fjellet i bakgrunnen er Ma On Shan - Heste sadel fjellet. For å gjennomføre etappen over Hestesadelfjellet måtte vi opp i skaret på ca 600 meters høyde til venstre for toppen.

Fordi Trailwaker må gjennomføres i løpet av 48 timer og vi regner med å bruke rundt 30 timer, har vi hovedsakelig de siste månedene trent om kvelden/natta. Da har vi bedre tid og det er rett og slett for varmt å gå i fjellet om dagen i sommermånedene. Våre vandringer med hodelykt i mørket har vært en stor opplevelse. Hong Kong er fantastisk vakker om natta. Ofte kan vi se byen og lysen under oss og stjerner og månen over oss - vi støter på dyr vi ikke ante eksisterte i en by på ca 7 millioner befolkning.

Klarer vi ikke å gjennomføre trailwalker - og det vet neppe amatører som oss før de har prøvd, har all treninga og opplevelsene rundt det vært vært forsøket i seg selv.

To begravelser, en etter et selvmord og en av en gammel far.

HK har mange høyhus. Boligblokker kan være opptil 65 etasjer høye.

En vanlig måte å begå selvmord på er å hoppe. For et par uker siden hoppet en ung kvinne i døden fra ca 20 etasje. Hun ble ca 25 år gammel. Hun hoppet fordi hun hadde kjærlighetssorg. Jeg gikk i begravelsen hennes fordi hun var en slektning av en venn av meg.

Jeg var glad jeg ikke kjente henne. Dermed slapp jeg å bære på et minne om hvordan hun hadde vært da hun levde. Det var ille nok som det var. Selvmord gjør vondt – og gir en nesten fysisk smerte et eller annet sted inne i en.

Litt om begravelser.

Hong Kong begravelser foregår sjelden i kirker eller templer. Man leier en sal der størrelsen kommer ann på hvor mang en tror vil delta. Salene ligger som regel et ”begravelse senter” som har alle fasiliteter som begravelsesbyråer med utvalg av kister, blomsterbutikker, fryselager osv. Omgivelsene er gjerne nedslitt og bråkete. Hver etasje har flere saler og nabo salene har gjerne begravelser foregående parallelt med den en selv deltar i. Det er såpass lite lydisolasjon mellom salene at en hører godt det som foregår i naborommet. Verst av alt er det om ”nabo begravelsene” er buddhistiske. Det er det en god sjanse for at den er - flertallet av Hong Kongs befolkning regner seg som Buddhister.

Har du noen gang hørt eller deltatt i en Buddhistisk / Taoistisk begravelse glemmer du den ikke. Musikken er høy og skingrende. Nesten skingrende nok til å vekke opp døde. Den siste setningen var ikke ment som en dårlig spøk. Buddhistisk begravelses musikk er ment å lede den dødes ånd på reisen inn i dødsriket – og da må man sikre seg at den døde hører – bokstavelig talt tror man.

Innerst i salene står et alter. Over alteret henger et bilde av døde. Bak veggen bildet henger på, ligger rommet der kisten og den døde oppbevares det siste døgnet før selve begravelsesdagen.

Som regel er veggene i rommet vi sitter fylt av blomsteroppsatser og kranser. Nære slektninger sitter på tvers slik at de kan se både bildet av den døde og alle de andre deltagerne. De andre sitter i ”bussformasjon slik at de kan ser rett mot bildet av avdøde og slektningene, men ikke så mye hverandre.

For meg var min opplevelse av begravelsen etter selvmordet verre en opplevelsen av selve handlingen. Begravelse hadde ingen liturgi – bare stillhet, men den ble brutt av salmesangen i naborommet der en kristen liturgi ble gjennomført. Tomheten i vår stillhet var til å ta og føle på, så salmesangen fra det andre rommet gjorde godt samtidig som kontrasten til det som skjedde i vår sal ble veldig sterk.

De seks søsknene til jenta så selvsagt veldig triste ut. Den døde hadde ingen religion og derfor hadde slektningen valgt å kutte ut alle ritualer. Vi bare satt i rommet med ansiktene vendt mot bildet av den døde. Moren kom så vidt innom mens vi satt der i stillheten, men orket nok ikke å være der og gikk etter 10 minutter.

På alteret lå hamburgere, chips fra McDonald, cola bokser og mye annet den døde hadde likt å spise og vært glad i. I den vanlig Hong Kong borgers verdensbilde er den døde ikke borte, bare gått over i en annen tilværelse.

Bildet av den jenta som hang over alteret så alvorlig ut, men minnet lite om den døde i kista. Når en har falt 20 etasjer må sminkelaget være ganske tykt for å få den døde til å se levende ut. Mye var gjort for at døden ikke skulle oppleves som død.

Etter ca 45 minutter ble den døde brakt ut fra bakrommet og kisten plassert mitt i lokalet foran alteret og bildet. I Hong Kong foregår de fleste begravelser med åpen kiste. Lokket blir lagt på som en del av ritualet – nok et steg i avskjedsprosessen. Når den døde blir brakt ut i selve salen – blir alle ble bedt om å reise seg reise seg og bukke i respekt mot den døde. Deretter defilerer man rundt kisten som nok et farvel før lokket blir lagt på.

Tomheten, mangel på mening i det som hadde skjedd, mangel på håp uttrykt i ingen liturgi og stemning, var til å ta og føle på. Verdien i min egen tro, mitt eget håp ble veldig sterk - styrket av salmesangen i naborommet. Vi kristne hår virkelig et håp som går ut over døden.

En uke etter den begravelsen av den unge jenta var jeg igjen i begravelse. En far på ca 75 hadde gått bort. Han var kristen og menigheten møtte opp med kor og alle medarbeiderne. Lokalet ble fult av mange andre som kom for å støtte og for å ta avskjed. Min venn var datter av avdøde og både hun og enken satt sammen og gråt. Men samtidig var talene, sangene og alle som var til stede et sterkt vitnesbyrd om håp. Fellesskapet mellom folkene, ikke bare den biologiske familien var sterkt. Venner forteller at før de ble kristne var begravelser noe de var svært redde for. De var bråkte og i tillegg uhyggelige – nå etter at de har blitt kristne kan de noen ganger være til glede midt i sorgen.

En musikk og video intro til Amazing Grace Lutheran Church Hong Kong (Mong Yan Church)

Hei venner

Denne sangen og videoen varmer mitt hjerte. Jeg tror at andre som er glad i Amazing Grace Lutheran Church (Mong Yans nye Engelske navn) vil oppleve det samme.
AGLC er menigheten jeg arbeider i.
Klikk her og nyt.
Sangen hyller AGLCs i vårt 50 års jubileum og er skrevet av Jeff Jeff Pau som også spiller gitar, trommis er Lau og sangere Carmen og Pau. Alle tre er medlemmer av menigheten.