En vanlig måte å begå selvmord på er å hoppe. For et par uker siden hoppet en ung kvinne i døden fra ca 20 etasje. Hun ble ca 25 år gammel. Hun hoppet fordi hun hadde kjærlighetssorg. Jeg gikk i begravelsen hennes fordi hun var en slektning av en venn av meg.
Jeg var glad jeg ikke kjente henne. Dermed slapp jeg å bære på et minne om hvordan hun hadde vært da hun levde. Det var ille nok som det var. Selvmord gjør vondt – og gir en nesten fysisk smerte et eller annet sted inne i en.
Litt om begravelser.
Hong Kong begravelser foregår sjelden i kirker eller templer. Man leier en sal der størrelsen kommer ann på hvor mang en tror vil delta. Salene ligger som regel et ”begravelse senter” som har alle fasiliteter som begravelsesbyråer med utvalg av kister, blomsterbutikker, fryselager osv. Omgivelsene er gjerne nedslitt og bråkete. Hver etasje har flere saler og nabo salene har gjerne begravelser foregående parallelt med den en selv deltar i. Det er såpass lite lydisolasjon mellom salene at en hører godt det som foregår i naborommet. Verst av alt er det om ”nabo begravelsene” er buddhistiske. Det er det en god sjanse for at den er - flertallet av Hong Kongs befolkning regner seg som Buddhister.
Har du noen gang hørt eller deltatt i en Buddhistisk / Taoistisk begravelse glemmer du den ikke. Musikken er høy og skingrende. Nesten skingrende nok til å vekke opp døde. Den siste setningen var ikke ment som en dårlig spøk. Buddhistisk begravelses musikk er ment å lede den dødes ånd på reisen inn i dødsriket – og da må man sikre seg at den døde hører – bokstavelig talt tror man.
Innerst i salene står et alter. Over alteret henger et bilde av døde. Bak veggen bildet henger på, ligger rommet der kisten og den døde oppbevares det siste døgnet før selve begravelsesdagen.
Som regel er veggene i rommet vi sitter fylt av blomsteroppsatser og kranser. Nære slektninger sitter på tvers slik at de kan se både bildet av den døde og alle de andre deltagerne. De andre sitter i ”bussformasjon slik at de kan ser rett mot bildet av avdøde og slektningene, men ikke så mye hverandre.
For meg var min opplevelse av begravelsen etter selvmordet verre en opplevelsen av selve handlingen. Begravelse hadde ingen liturgi – bare stillhet, men den ble brutt av salmesangen i naborommet der en kristen liturgi ble gjennomført. Tomheten i vår stillhet var til å ta og føle på, så salmesangen fra det andre rommet gjorde godt samtidig som kontrasten til det som skjedde i vår sal ble veldig sterk.
De seks søsknene til jenta så selvsagt veldig triste ut. Den døde hadde ingen religion og derfor hadde slektningen valgt å kutte ut alle ritualer. Vi bare satt i rommet med ansiktene vendt mot bildet av den døde. Moren kom så vidt innom mens vi satt der i stillheten, men orket nok ikke å være der og gikk etter 10 minutter.
På alteret lå hamburgere, chips fra McDonald, cola bokser og mye annet den døde hadde likt å spise og vært glad i. I den vanlig Hong Kong borgers verdensbilde er den døde ikke borte, bare gått over i en annen tilværelse.
Bildet av den jenta som hang over alteret så alvorlig ut, men minnet lite om den døde i kista. Når en har falt 20 etasjer må sminkelaget være ganske tykt for å få den døde til å se levende ut. Mye var gjort for at døden ikke skulle oppleves som død.
Etter ca 45 minutter ble den døde brakt ut fra bakrommet og kisten plassert mitt i lokalet foran alteret og bildet. I Hong Kong foregår de fleste begravelser med åpen kiste. Lokket blir lagt på som en del av ritualet – nok et steg i avskjedsprosessen. Når den døde blir brakt ut i selve salen – blir alle ble bedt om å reise seg reise seg og bukke i respekt mot den døde. Deretter defilerer man rundt kisten som nok et farvel før lokket blir lagt på.
Tomheten, mangel på mening i det som hadde skjedd, mangel på håp uttrykt i ingen liturgi og stemning, var til å ta og føle på. Verdien i min egen tro, mitt eget håp ble veldig sterk - styrket av salmesangen i naborommet. Vi kristne hår virkelig et håp som går ut over døden.
En uke etter den begravelsen av den unge jenta var jeg igjen i begravelse. En far på ca 75 hadde gått bort. Han var kristen og menigheten møtte opp med kor og alle medarbeiderne. Lokalet ble fult av mange andre som kom for å støtte og for å ta avskjed. Min venn var datter av avdøde og både hun og enken satt sammen og gråt. Men samtidig var talene, sangene og alle som var til stede et sterkt vitnesbyrd om håp. Fellesskapet mellom folkene, ikke bare den biologiske familien var sterkt. Venner forteller at før de ble kristne var begravelser noe de var svært redde for. De var bråkte og i tillegg uhyggelige – nå etter at de har blitt kristne kan de noen ganger være til glede midt i sorgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar